En dag hos landsbyfolket i Oniamva

_MG_0080.JPG

Klokken 11:00 en varm formiddag kjører vi inn i den vesle landsbyen Oniamva, 15 km nord for Ngo. Det tar ikke mange minutter før barn og voksne kommer løpende ut fra hyttene sine for å hilse. «Ah, maman, papa Fredrik! Bonnie! Ngeshie! – Er det virkelig dere?» Det blir mange klemmer og smil i møte med gode og kjære venner! Landsbysjefen Rosalie, en flott dame i 50 årene, kommer og ønsker oss varmt velkommen.  

I Oniamva har urfolket og bantuer bodd side om side langt tilbake i tid. Da vi tar oss en pause i skyggen kommer en av urfolkets menn bort til oss. I hendene holder han et dokument om urfolkets rettigheter. Dokumentet er signert av presidenten og mannen er tydelig stolt over å kunne vise oss dette!

Inne på tunet tar Anette, Tonje og Vera avskjed med «La Afrika Leve seniorene» som skal videre til Gamboma og Inkuele. Damene er klare for en spennende dag sammen med landsbyfolket, og vi begynner med en omvisning. Solen varmer den tørre jorden og innimellom jordhyttene tusler hønene og klukker på sine små. En geit breker i skyggen av to bananpalmer og vi befinner oss plutselig midt i hverdagen til en av Kongos mange små landsbyer. Kvinner og menn kommer og hilser og noen inviterer oss inn i hjemmet der de bor. I en av jordhyttene er en mamma i ferd med å lage middag til sin familie. Tre steiner holder glørne på plass midt på gulvet. En kjele med vann koker og Rosalie forklarer at her lages en gryte av flodfisk fra Kongofloden.

Vi fortsetter bort til skolen for å hilse på elever og lærere. Rektoren, en reflektert mann snakker titt og ofte med barna om viktigheten av å gå på skole. Han forteller om en verden utenfor landsbyen og i dag snakker han om Norge. Han forklarer oss hvordan han jobber for å motivere foreldrene til å sende barna på skolen. Det er spesielt barna fra urfolket som har lett for å fall ut av undervisningen. Den største årsaken er at dette folket i stor grad lever fra hånd til munn. Det er de elementære behov som mat og vann som må dekkes hver dag og til det trengs alle hender de kan få. Barna må også være med og sanke og de går dermed glipp av viktig undervisning på skolen.Det har vist seg at det å dele ut en skål med mat til elevene på skolen gjør at en større andel av barna blir der. 

Vi går over veien og inn i den delen av landsbyen der urfolket bor. De vil også gjerne vise oss sine hjem.  «Avokado, mango, saffo og ananas» – barna peker og forklarer i det vi passerer de små hyttene som ligger omsluttet av savannegress, trær og bananpalmer. Det lukter bål og ute sitter voksne og barn med dagens fangst fra skogen. Sopp, sakka-sakka, maniok og kokko-blader. Urfolket er dyktige jegere og de lever av planter og vekster som de finner i skogen. 

På tunet midt i landsbyen møter vi et flott ektepar. De tilhører urfolket og mannen forteller at han har studert fransk i voksen alder. Han forteller også om datteren som har gått på vennskapsskolen til Skoler I Samarbeid på Ngo. Nå har hun kommet inn på den prestisjefylte videregående skolen på Djambala, en skole for de dyktigste og mest dedikerte elevene i landet. «Dette er stort» sier maman Eldbjørg og pappa Fredrik rørt over å se stoltheten og innsatsen til disse menneskene. Dersom flere barn fra urfolket fullfører utdanningen vil dette kunne gi arbeid og penger tilbake til landsbyen, noe som igjen gir flere barn muligheten til å gå på skole.

Inne i landsbyen får vi god kontakt med urfolket. Mpassi, ei lita jente på 8 år setter seg ned og forteller om sin hverdag. Hun inviterer oss inn i hytten der hun bor og vi får en flott stund sammen med henne og hennes familie. Far i huset forteller om et brennende ønske som han har for sine barn. «Jeg begynte på skolen men vi hadde ikke penger til å fortsette. Med den nye skolen kan barna mine få muligheter som jeg aldri fikk!»  Den lille jenta forteller oss om hennes drøm – å få jobbe som bilmekaniker. Etterpå får vi hilse på venneflokken som hopper en hoppelek i skyggen av et stort mangotre. «Skal vi vise dere skolegården vår, der den nye skolen skal stå?» spør Mpassi forsiktig. Barna peker og vi følger etter – nedover stien, over hovedveien og gjennom hyttene, med den lille jenta først i rekken. Barn og voksne følger etter, og snart ser vi skoletomten der den nye skolen skal bygges.

Det har vært et nært og gripende møte med et raust og hjertevarmt folk. De har tatt oss med inn i deres hverdag og delt av det de har. Vi kan nok ikke fullt og helt sette oss inn i disse menneskenes liv. Men dagens møte viser oss et folk med en enorm hjertevarme og raushet! De har delt av sine drømmer og vi har sett håpet og ønske om en bedre hverdag. I slutten av januar startet arbeidet på den nye skolen der de nyutdannede murerne fra urfolket murer. Der skal den lille venneflokken få lære seg å skrive og lese. Det er stort!